Sekkepiper da.

Nå er det skikkelig julemodus i britiske byer, slik som det er i de fleste land når vi er i Desember, men her er det noen imponerende julemarkeder som trekker folk ut i gatene. Flott.

Det er jo hyggelig nok det. Hvis det ikke var for at alle i hele verden gå alt for sakte, og stopper på helt tilfeldige steder, for å tilsynelatende ikke gjøre noe annet enn å stoppe.
Bra tålmodighetstest for meg i det minste. Når jeg først står der bak en mur av Skotter med alt for lite klær (fellestrekk for Skotter av begge kjønn) som går sakte eller stopper så får jeg litt tid til å fundere på hvorfor de gjør det. Skal de ikke noe sted? Jeg skal alltid et sted. Hvis jeg vil gå tur så gjør jeg ikke det på Karl Johan, jeg gjør det i en park, eller ved en elv, eller bare et sted der det ikke er femtitusen mennesker som går sakte i formasjon med stikkende paraplyer (det regner 15 dager i måneden).

Jeg har konkludert med at de er arbeidsløse. Ikke usannsynlig igrunn.
De skal ikke noe sted fordi:
-De har ikke jobb
-De har ikke penger
-De har for god tid

Den eneste gangen de faktisk går fort er når en av disse musikerene og gateartistene får nok oppmerksomhet til at folk faktisk har lyst til å se, og danner en slags halvsirkel rundt dem. Det skjer som oftest når små kids breaker, eller når Clanadonia er ute og promoterer seg selv.

Clanadonia består i størst grad av han kisen her, og de vennene han vil ta med. Kul fyr. Flinke folk. Eneste grunnen til at jeg ikke dør av sekkepipene er på grunn av alle trommene. De har ikke patent på å spille sekkepipe i Buchanan street (Karl Johan 2), men det skulle jeg ønske. Det er ikke få som tror at det er sjarmerende å skvipe sekkepipeballader helt solo. Men men, sånn kan det gikk.
But but, that way it can went.

Her er jeg og Ingrid på julemarked. To boder vi liker godt: Ost og Sjokolade. Hurra!